Mens jeg har vært hjemme i Nord-Norge i snart 3 uker på ferie har jeg bodd i huset jeg overtok etter at begge mine besteforeldre har gått bort de seneste årene. Huset er bygget anno 1956 og her har jeg tråkket mine barnesko siden jeg var en neve stor. Huset tilhører en større gård med garasje, fjøs, strandlinje, skog og mark og fjell
Det er vell ingen tvil om at Leiknes og Finnsnes er alt annet enn en pulserende plass og yrende storbyliv, som jeg nyter godt av i Oslo. Men det har faktisk vært utrolig godt og oppladende og vært på hjemlige trakter og ladet og fysiske og mentale batterier litte granne og roet ned fra mitt ellers hektiske tempo. Jeg har gått mye rundt i skogen min og på fjellet, og bare nytt stillheten om kveldene på trappa slik jeg og bestefar brukte å gjøre sammen da han enda var blant oss. Jeg har også funnet den roen jeg alltid hadde da jeg var på besøk hos bestemor og bestefar og slappet skikkelig av i gammelhuset. Dette huset er ett klassisk besteforeldrehus både utvendig og innvendig og slik har jeg jammen tenkt å beholde det. Her finner jeg tilbake til en enklere og stillere tilværelse som man trenger av og til i livets evige reise uten destinasjon.
Jeg skal gjøre noen nødvendige småting med huset som er av rent vedlikeholdsmessig karrakter, men ikke noen moderne og supertekniske løsninger skal være her. Dette er huset til bestefar og bestemor og slik skal det alltid være. Det er minnene som gir huset den verdien det har for meg og ingenting annet.















